Plantejakt og feltarbeid
Vel framme ved parkeringsplassen møtte eg entusiastiske tyske turistar som ivrig fotograferte dei majestetiske fjellformasjonane. Før eg starta på turen, las eg nøye gjennom informasjonen om sporlaus ferdsel og vern av den sårbare naturen. Med respekt for raudlista artar og økosystemet, heldt eg meg til dei oppmerka stiane innover dalen. Stien var pryda av ulike fjellplanter. Harerugen lyste opp som små kvite faklar, og eg vandra ikkje langt før eg vart møtt av store felt med reinroser, kattefot og rypebær.
Eg tok fram skisseboka og byrja å teikne. Eg kom fort inn i flytsona - det å berre vere tilstades i teikneprosessen. Folk vandra forbi meg som skuggar, nokre stoppa opp og såg, men ingen samtale braut konsentrasjonen. Eg teikna heile planta, la inn skygge, observerte detaljar. Blomane vart teikna frå ulike vinklar, og eg studerte forplantingssystemet gjennom lupa. Nøyaktige mål vart tatt når vinden løya - alt skulle teiknast med stor presisjon.
Marinøkkelen - den skjulte skatten
Etter å ha skissert dei fire første plantene, starta jakta på den femte - marinøkkelen. Denne snodige, lille bregna med flika blad var vanskelegare å finne. Eg bevega meg inn på ein sti lenger til høgre i dalen, saumfara bakken, og der - plutseleg oppdaga eg eit lite eksemplar. Medan eg sat og studerte denne sjenerte planta, opna ei ny verd seg. Først ein marinøkkel, så ein til, og plutseleg var det minst ti som vifta med bladflikene sine til meg.
Det slår meg kor mykje meir ein oppdagar når ein verkeleg tek seg tid til å studere omgjevnadene. Dei små marinøklane som gøymde seg, nesten usynlege ved første augekast, minna meg på at naturen alltid har fleire lag å avsløre for den tolmodige observatøren. Gjennom teikninga lærer eg verda å kjenne på ein heilt spesiell måte. Det å sitje stille og observere ei plante i timevis, studere kvar minste detalj og overføre det til papiret, gir ei djupare forståing og tilknyting til naturen. Denne prosessen har lært meg at det å verkeleg sjå er ein kunst i seg sjølv - ein kunst som krev tid, tolmod og dedikasjon.
Balansen mellom nyting og vern
Møtet med dei entusiastiske turistane tidlegare på dagen minna meg på kor privilegert eg er som kan oppleve denne unike naturen på nært hald, nesten så ofte eg vil. Det er lett å ta slik tilgang for gitt, men denne opplevinga har fornya mi takksemd for dette privilegiet.
Medan eg pakka saman utstyret mitt, kjende eg på ansvaret vi alle har for å balansere vår glede over naturen med behovet for å beskytte den. Sporlaus ferdsel og respekt for økosystema er ikkje berre reglar, men eit etisk kompass for korleis vi bør samhandle med naturen. Idet eg startar på vegen tilbake, kjende eg meg både audmjuk og inspirert. Dumdalen har ikkje berre gitt meg verdifullt materiale til boka mi, men også fornya mi ærefrykt for naturen og styrka mi overtyding om viktigheita av å dokumentere og bevare desse skjøre økosystema for framtidige generasjonar.
Å studere naturen på nært hald gir meg meir kjennskap til naturen. Gjennom teikninga lærer eg plantene å kjenne. Det eg har kjennskap til er lettare å ta vare på. 
Botanisering og teikning i Dumdalen
Det var ein lun og lettskya sommardag då eg sette meg i bilen og la ut på tur til Bøverdalen. Sjølv om trafikken var tett grunna mange turistar, kunne eg nyte den storslåtte utsikta til dei mektige fjella undervegs. Målet for dagen var å finne og skissere fem vanlege fjellplanter: harerug, reinrose, kattefot, rypebær og marinøkkel. Dette var del av mitt prosjekt med å illustrere vanlege, norske planter til boka "Planter i Norge". Som ei utfordring ynskte eg å teikne desse plantene ute i feltet og eg hadde valt Dumdalen som mitt mål - ein vakker og frodig dal inne i Breheimen nasjonalpark.
